Henning Siebke i Kredittilsynet har skrevet denne artikkelen der han forteller om to av sakene.
"Finansdepartementet har nylig ferdigbehandlet tolv klagesaker på autoriserte regnskapsførere hvor Kredittilsynet har fattet vedtak. Sakene omfattet tilbakekall av autorisasjon som regnskapsfører, avslag på søknad om autorisasjon, avslag på søknad om fortsatt autorisasjon og dispensasjon, og pålegg om stans av virksomhet.
Ingen av klagene ble tatt til følge, og departementet har i alle sakene i det vesentlige tiltrådt Kredittilsynets begrunnelse og konklusjon.
I det følgende gis en kort beskrivelse av de to sakene som gjelder tilbakekall av autorisasjon, og enkelte prinsipielle uttalelser hentet fra departementets klagevedtak som anses som viktige i forhold til Kredittilsynets forvaltningsvirksomhet knyttet til autorisasjonsordningen for regnskapsførere. Avslutningsvis sies det litt om praksis i relasjon til dispensasjon fra regnskapsførerloven.
Sak 1: Vedtak om tilbakekall av autorisasjon som regnskapsfører
Kredittilsynet hadde med hjemmel i lov 18. juni 1993 nr 109 om autorisasjon av regnskapsførere (regnskapsførerloven) § 7 første ledd nr 3 fattet vedtak om at autorisasjonen til X som regnskapsfører, skulle tilbakekalles fordi han ble ansett som uskikket som følge av grovt uaktsomt mislighold av sine plikter som regnskapsfører. Grunnlaget var for det første at X hadde "lånt" ut sin autorisasjon til selskapet Y slik at dette kunne drive regnskapsføring i næring for andre, uten at det var noen realitet i stillingen som faglig leder. X var oppdragsansvarlig regnskapsfører for alle (124) oppdrag Y hadde påtatt seg. X hadde ikke utført noe form arbeid i Y, herunder kvalitetssikring av det regnskapsarbeid som ble utført. Forholdet fremstod dermed som proforma, og Kredittilsynet anså dette som så alvorlig at forholdet i seg selv medførte at X måtte anses uskikket som regnskapsfører. Videre forelå det manglende oppdragsavtaler for 50 % av de regnskapsføreroppdragene Y hadde påtatt seg.
Departementet uttalte innledningsvis i sin vurdering at manglende oppdragsavtale innebar mislighold av X sine plikter som regnskapsfører, jf regnskapsførerloven § 3. Når det gjaldt manglende dokumenterte kontroller for intern kvalitetssikring, uttalte departementet følgende:
"Departementet viser til at regnskapsførerloven og dens forskrifter kun i begrenset utstrekning gir nærmere regler for regnskapsførers utøvelse av virksomheten, med unntak av regler for oppdragsavtale. Departementet mener likevel det følger forutsetningsvis av regnskapsførerlovens system at regnskapsfører som velger å benytte uautoriserte personer i sitt arbeid plikter å føre oppsyn med disse. (...). Departementet understreker i denne sammenheng betydningen av at det blir gjennomført kvalitetskontroll, ikke minst som en følge av de krav som stilles i regnskapsførerloven § 1 første ledd, hvor det fremgår at ¿enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre skal være autorisert i samsvar med denne lov... (...). Departementet er enig med Kredittilsynet i at en oppdragsansvarlig regnskapsfører må kvalitetssikre alle oppdrag som utføres av uautoriserte medarbeidere. På bakgrunn av ovennevnte er departementet av den oppfatning at klager ikke har ivaretatt sitt ansvar som faglig leder og oppdragsansvarlig i selskapet Y. Dette innebærer brudd på regnskapsførerloven, sett på bakgrunn av at klager ikke har tatt del i den daglige virksomheten, men hovedsakelig "lånt ut" sin autorisasjon til selskapet uten at det har vært noen realitet i forholdet.¿
Det siste momentet ble av departementet tillagt avgjørende vekt.
Sak 2: Vedtak om tilbakekall av autorisasjon som regnskapsfører
Kredittilsynet hadde med hjemmel i regnskapsførerloven § 7 første ledd nr 3 fattet vedtak om at autorisasjonen til X som regnskapsfører skulle kalles tilbake fordi han ble ansett uskikket som regnskapsfører. X hadde grovt uaktsomt misligholdt sine plikter som regnskapsfører.
Vedtaket ble for det første begrunnet med en rekke lov- og forskriftsbrudd og andre svakheter ved utføringen av regnskapsføreroppdrag. X hadde store kapasitetsproblemer, som blant annet medførte at 30-40 % av klientene fikk innlevert selvangivelse for sent, med påfølgende forsinkelsesavgift, samt for sent innleverte årsregnskap. Det forelå ingen skriftlige oppdragsavtaler, og det ble heller ikke foretatt intern kvalitetskontroll av arbeid utført av uautoriserte medarbeidere.
X var videre daglig leder og styreformann i regnskapsførerselskapet Y, hvor det var begått en rekke lovovertredelser knyttet til driften av selskapet. Dette gjaldt brudd på regelverk i relasjon til innlevering av selvangivelse, regnskapsførsel, ulovlig lån, behandling av skattetrekksmidler, og betaling av offentlige skatter og avgifter. X hadde i tillegg ikke fremlagt etterspurt dokumentasjon i forbindelse med tilsyn, og oppgitt uriktig informasjon vedrørende økonomiske forhold i selskapet.
Departementet sluttet seg til Kredittilsynets vurdering av at de aktuelle forhold knyttet til utføring av regnskapsføreroppdrag som ble avdekket under tilsyn, representerte grovt uaktsomt mislighold av regnskapsførers plikter etter regnskapsførerloven. Departementet la i sitt vedtak også vekt på at X, på vegne av regnskapsførerselskapet Y, hadde begått en rekke brudd på lov og forskrifter knyttet til driften av selskapet. I denne forbindelse ble det i departementets vedtak blant annet uttalt følgende:
"Lovbruddene gjelder lovbestemmelser av sentral betydning for utøvelsen av regnskapsførervirksomheten. Overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapslovgivningen og visse bestemmelser i aksjelovgivningen vil etter departementets oppfatning normalt måtte anses for å svekke den tillit som er nødvendig for utøvelsen av regnskapsføreryrket. Departementet viser i denne sammenheng til at lovgiver i Ot.prp. nr. 51 (1992-93) om lov om autorisasjon av regnskapsførere side 17 uttaler følgende om tilbakekallingsadgangen:
"Tilbakekalling av autorisasjon kan skje når de pålitelighetskrav som er vilkår for autorisasjonen svikter, ved lovbrudd eller dersom en autorisert regnskapsfører ikke har holdt sine faglige kunnskaper vedlike. Manglende eller misvisende forklaring til autorisasjonsstyret, jf lovutkastet § 8, vil måtte anses som et alvorlig brudd på pålitelighetskravet. Det samme gjelder brudd på regnskapslovgivningen, skattelovgivningen eller avgiftslovgivningen under utføring av oppdrag. (...)".
Generelt om praktisering av dispensasjonsregelen i regnskapsførerloven § 1 annet ledd
Regnskapsførerloven § 1 første ledd krever som kjent at enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre, skal være autorisert av Kredittilsynet i samsvar med loven. Annet ledd i samme bestemmelse gir Kredittilsynet hjemmel til i forskrift eller enkeltvedtak å gjøre unntak fra autorisasjonsplikten, og i tvilstilfelle bestemme om regnskapsførerloven skal gjelde. Dispensasjon fra loven var tema i noen av de nevnte klagesakene. Kredittilsynet hadde i alle de aktuelle sakene vedtatt at dispensasjon ikke skulle gis, noe departementet også sluttet seg til i klagevedtakene.
Departementene uttalte blant annet følgende i de aktuelle sakene:
"Autorisasjonsordningens hensikt er å sikre en faglig standard for alle regnskapsførere, samt at brukerne av slike tjenester skal være sikret et minstemål av faglig og yrkesetisk standard, jf departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 51 (1992-93). (...).
I følge regnskapsførerloven § 1 annet ledd er det adgang til å gjøre unntak fra autorisasjonsplikten ved enkeltvedtak. Departementet er av den oppfatning at det bør føres en restriktiv praksis med hensyn til å gjøre unntak fra autorisasjonsplikten etter loven. Formålet med bestemmelsen var primært å åpne for unntak i de tilfeller der et konkret tjenesteoppdrag hovedsakelig gjelder noe annet enn regnskapsføring, men der regnskapsføring er en naturlig tilleggsytelse, sml. regnskapsførerforskriften § 6-4. Dette kan for eksempel være aktuelt ved gårdsbestyrelse, forretningsførsel eller bestyring av dødsbo og lignende.
I en av de nevnte dispensasjonssakene hadde regnskapsfører tidligere vært på overgangsordning etter ikrafttredelsen av regnskapsførerloven i 1993. Langvarig og kronisk sykdom ble brukt som grunnlag for søknaden om dispensasjon fra autorisasjonskravet, da kravene til utdanning ikke var oppfylt. Departementet sluttet seg til Kredittilsynets følgende uttalelse i saken:
"Kredittilsynet er av den oppfatning at kronisk og vedvarende sykdom, som i stor grad medfører redusert mulighet til å gjennomføre lovpålagt utdanning så vel som oppdatering, ikke kan gi grunnlag for dispensasjon. Loven bygger på klare forutsetninger om at regnskapsfører skal inneha et minimum av teoretisk kompetanse for å kunne drive ervervsmessig regnskapsføring for andre. Dette er særlig av hensyn til at oppdragsgiverne skal være sikret faglig kvalitet når de velger å overlate regnskapsføring til ekstern regnskapsfører, samt at myndighetenes interesser i skatte- og regnskapsspørsmål best mulig skal ivaretas. Det faktum at klager har lang yrkeserfaring og driver regnskapskontor, kan etter Kredittilsynets synspunkt ikke gi grunnlag for dispensasjon...(...).""
