Dette er imidlertid ikke dekkende nok for en del av de særlige problemstillingene som regnskapsførere og revisorer står overfor i yrkesutøvelsen. Av den grunn er det nå kommet et eget rundskriv for denne gruppen, og som søker å gi ytterligere klargjøring/veiledning i hvordan hvitvaskingsreglene skal forstås og praktiseres.
Det nye rundskrivet kommer ikke til erstatning for det tidligere, men i tillegg. Forskjellen mellom de to er at rundskrivet for regnskapsførere og revisorer tar for seg forhold som er av særlig relevans for denne gruppen, med vekt på de bestemmelser i hvitvaskingsregelverket hvor det er uklarhet med hensyn til gjennomføringen i praksis. Dette knytter seg i særlig grad til undersøkelses- og rapporteringsplikten. Rundskrivet gir således også retningslinjer på de områder der det er motstrid mellom hvitvaskingsreglene og bestemmelsene i regnskapsførernes/revisorenes egne rammelover (jf. regnskapsførerloven/revisorloven). Sistnevnte gjelder for eksempel i forhold til lovenes oppbevaringsbestemmelser, hvor rundskrivet legger til grunn at oppbevaringsplikten i hvitvaskingsloven § 8/-forskriften § 15 viker til fordel for oppbevaringsplikter i medhold av regnskapsfører-/revisorloven dersom disse går lenger enn hvitvaskingslovens.
Rundskrivet til regnskapsførere og revisorer tar utgangspunkt i deres plikter etter hvitvaskingsreglene, som i hovedsak innebærer:
- å foreta legitimasjonskontroll ved etablering av kundeforhold,
- å foreta nærmere undersøkelses dersom det kan mistenkes at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling (eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a (terrorvirksomhet) eller § 147 b (terrorfinansiering)),
- å rapportere til Økokrim transaksjoner dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken,
- å etablere forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner, herunder opplæringstiltak.
Innledningsvis gir rundskrivet en fremstilling av hvitvaskingslovens formål, som er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. I den forbindelse understrekes det fra forarbeidene til loven at reglene ikke er ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme. Den primære hensikten med regelverket er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet. Med hvitvasking menes etter forarbeidene – sitat:
”...vanligvis virksomhet som har til formål å sikre utbyttet fra kriminelle handlinger slik at utbyttet kan tas i bruk av gjerningspersonen eller andre. Slik virksomhet kan bestå i å bruke, konvertere, overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger. (...) Uttrykket hvitvasking inkluderer både det å skaffe seg selv eller andre del i utbyttet av en straffbar handling (mottaksalternativet), samt bistand for å sikre slikt utbytte for en annen (bistandsalternativet).”
Kredittilsynet legger til grunn at formålet med hvitvaskingsloven, samt definisjonen av hvitvasking, vil være av betydning for forståelsen av bestemmelsene om undersøkelsesplikten og rapporteringsplikten – og som ut fra det drøftes senere i rundskrivet.
Som nevnt er det nettopp undersøkelses- og rapporteringsplikten som i særlig grad er problematisk i praksis; rettere sagt å avgrense mellom forhold/transaksjoner som er utløsende for pliktene og ikke. Det avgjørende for dette er innholdet i/definisjonen av følgende sentrale begrep:
- mistanke
- transaksjon
- utbytte
- straffbar handling
Jf. hvitvaskingsloven § 7: ”Dersom rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 147b, skal det foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. (...)”
Rundskrivet søker å gi nærmere klarhet rundt dette, gjennom å drøfte hvert enkelt av begrepene for seg. I den forbindelse er det for eksempel gitt til kjenne at eventuelle regnskaps-, skattelovbrudd mv. (jf. straffbar handling) fra en kundes side, og som er forårsaket av manglende kompetanse hos denne, normalt ikke vil falle i kategorien rapporteringspliktig så lenge feilen/mangelen blir rettet opp i ettertid. Det gjengis fra rundskrivet punkt 4.5:
”(...) Både regnskapsfører og revisor har en spesialkompetanse om regnskaps- og bokføringsreglene, skattereglene og selskapslovgivningen som kundene i alminnelighet ikke vil ha. Det er et vesentlig element i både revisor- og regnskapsførerrollen at man skal påpeke den regnskapspliktiges feil og mangler, og at det skal gis veiledning til hva kunden skal gjøre i denne sammenheng. Hvor feilene og manglene, som skyldes manglende kompetanse hos kunden, rettes opp av kunden, vil det som regel ikke være tale om mistanke om straffbart forhold, og det skal således ikke rapporteres etter hvitvaskingsloven. Det forutsettes likevel at revisor/regnskapsfører har forsikret seg om at forholdet er korrigert, og at dette er dokumentert som en del av arbeidet med regnskapsføring/revisjon, f.eks. ved korreksjonsbilag og/eller notater i arbeidspapirene. (...)”
Foruten om kravet til undersøkelser ved mistenkelige transaksjoner og innholdet i rapporteringsplikten (herunder hvordan rapporteringen skal skje), gir rundskrivet også veiledning til når regnskapsførere og revisorer omfattes av hvitvaskingsregelverket, kravene til identitets-/legitimasjonskontroll, reglene om taushetsplikt og kravene til interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner.
Lenker:
Kredittilsynets rundskriv 13/2006: Regelverket om tiltak mot hvitvasking av penger m.m. – veiledning til problemstillinger som har særlig betydning for regnskapsførere og revisorer
***
-> Kredittilsynets rundskriv 9/2004: Veiledning til ny lov og forskrift med tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger
-> Hvitvaskingsloven
-> Hvitvaskingsforskriften
