Revisor dømt for å ha påtatt seg regnskapsføringsoppdrag

Revisoren hadde påtatt seg å føre regnskap for to enkeltpersonforetak, uten å ha autorisasjon som regnskapsfører.

Fra dommen fremgår det at revisoren ikke hadde fått utført regnskapsførselen, og derfor engasjerte en autorisert regnskapsfører til å utføre arbeidet. Revisoren skulle selv ta seg av regnskapsavslutningen og kontakten med kundene. Lagmannsretten slår i dommen fast at det var revisor som var avtaleparten til de to enkeltpersonforetakene, og derfor hadde påtatt seg regnskapsførsel i strid med regnskapsførerloven. Det hjalp således ikke at revisoren fikk bistand fra en autorisert regnskapsfører.

Videre påpekes det i dommen at revisor ikke kan påberope seg bransjemessig sedvane. Det var heller ikke formildende at revisoren har en utdannelse og praksis som normalt kvalifiserer til autorisasjon som regnskapsfører.

Det trekkes frem at lovgiver har signalisert at det bør kunne reageres strengt i de tilfelle der det er drevet regnskapsførervirksomhet i et betydelig omfang uten autorisasjon eller med grove regelbrudd. I denne saken var omfanget beskjedent, samtidig som det ikke var avdekket grove brudd på regnskapslovgivningen.

Dommen sier intet om revisorens videre godkjenning som registrert revisor etter revisorloven. Det er grunn til å tro at Finanstilsynet (tidligere Kredittilsynet) på bakgrunn av dommen vil vurdere hvorvidt revisoren må anses som uskikket til å være registrert revisor. Det fremgår av revisorloven § 9-1 tredje ledd at Finanstilsynet, på samme måte som i regnskapsførerloven, kan kalle tilbake godkjenningen dersom vedkommende har gjort seg skyldig i straffbar handling, og dette må anses å svekke den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen.   

Hele dommen kan du lese på Lovdata. Nedenfor finner du et utdrag av dommen:

      " A er utdannet revisor og fikk Kredittilsynets godkjenning som registrert revisor 22. desember 1999. Enkeltmannsforetaket A Revisjonservice med « Revisjon og tilhørende tjenester. Spørsmål innen revisjon, skatt, merverdiavgift, regnskap, finans og økonomi » som virksomhetsområde, er registrert i Brønnøysund 7. oktober 2004.

       Søstrene B og C drev hvert sitt enkeltmannsforetak på ---øya, i samme lokale, henholdsvis --- og *** (C Fashion) og --- Velvære.

       Søstrene B/C kom i kontakt med A vinteren 2007. De sendte 13. februar 2007 en felles epost til A med forespørsel om regnskapstjenester, samtidig som de beskrev tanker/planer om fremtidig selskapsstruktur. De hadde deretter noen møter. A hentet nødvendig materiale for utarbeiding av regnskap, herunder originalbilag hos B, han utarbeidet momsoppgaver og sendte på forespørsel foreløpig utkast til halvårsregnskap, og han sendte jevnlig faktura. Søstrene B/C fikk for øvrig ikke regnskap og oppfølging som forventet. De ba om å få tilbake sine dokumenter for selv å ordne opp i alle forsinkelsene. Dette lyktes ikke. B besørget selv arbeidsgiverkontroll, kemneren hjalp til med regnskapet for 2007, og hun ble skjønnslignet. I august 2008 kom 2007-regnskapet fra A. Det var da ført av regnskapsfører RF. Dette var ukjent for B.

       Enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre skal være autorisert av Finanstilsynet (tidligere Kreditttilsynet) etter bestemmelsene i lov av 18. juni 1993 nr 109 (regnskapsførerloven), jf lovens § 1. Autorisasjonskravet for regnskapsføring gjelder også for revisorer. Det er på det rene at A aldri har søkt om slik autorisasjon, og derfor heller ikke er autorisert.

       B og C oppfattet begge uten tvil A som sin regnskapsfører. Det er også utvilsomt slik at han ikke fulgte dem opp slik han burde ha gjort. Det presiseres at verken søstrenes egen oppfatning, eller kvaliteten på As bistand og manglende avklaring er avgjørende for skyldspørsmålet.

       Det avgjørende spørsmål for straffansvar er om A i næring har påtatt seg å føre regnskap for andre, slik dette er definert i regnskapsførerloven § 1 jf § 2 første ledd, og om han forsettlig har gjort dette, uten autorisasjon.

       De aktuelle oppdragsgivere er på grunnlag av sakens dokumentbevis og forklaringer uten tvil både B og C. (...)

       Lagmannsretten er overbevist om at A i næring har påtatt seg å føre regnskap for andre. Lagmannsretten (...) vil særlig fremheve følgende:

       B og C tok kontakt med A Revisjonservice pr epost i februar 2007, etter anbefaling fra en bekjent, med uttrykkelig forespørsel om regnskapstjenester. B redegjorde for at hun frem til 2006 hadde ført regnskapet sitt selv, at hun og søsteren grunnet « økonomiske innsparinger ved regnskapstjenester etc » ville ha alt under ett firma, og at de « på sikt » så for seg « å gjøre dette om til et aksjeselskap ». B ga for øvrig beskjed om at hun ikke hadde ført noe for 2007, det hastet med tanke på neste momsperiode, og at C ønsket å si opp sin kontrakt med regnskapsfører « pr i dag ».

       A hentet originalbilag og alt nødvendig regnskapsmateriale, og han beholdt det.

       A har 30. mai 2007 utferdiget en « Oppdragsavtale - regnskapsføring » mellom A Revisjonservice og B/C Fashion/--- og ***. Denne avtalen ble oversendt søstrene B/C, men er ikke undertegnet fra noen side. Avtalens innhold var « Føring av regnskap for virksomheten i år 2007 ». Dokumentasjonskravet i regnskapsførerloven § 3, med krav om skriftlig undertegnet oppdragsavtale, har i denne sammenheng ingen betydning.

       Avtalen hadde også differensierte satser for honorar og A har fakturert sine kunder.

       (...)

       Autorisert regnskapsfører RFførte 2007- regnskapet for B/C-søstrene i august 2008. Hun fikk en forespørsel om hun kunne hjelpe A med regnskap han ikke hadde fått gjort. Hun skulle arbeide for A. Han skulle ferdigstille regnskapet selv og forestå all kontakten med kundene.

       Selv om A til slutt innhentet bistand fra autorisert regnskapsfører, er det i dette tilfelle i regnskapsførerlovens forstand like fullt A som har påtatt seg å føre regnskap for B og C. Det har etter lagmannsrettens syn ikke betydning at han faktisk ikke greide å fullføre det oppdraget han hadde påtatt seg. A har gjennom sitt firma påtatt seg oppdraget i næring, selv om dette regnskapsføreroppdraget var av mindre omfang og ikke en del av hans hovedbeskjeftigelse som revisor.

       A har i starten av kontakten med B og C også gitt annen bistand, i form av rådgivning i forbindelse med spørsmål om sammenslåing og omdannelse til aksjeselskap. Dette ble imidlertid frarådet og var avklart allerede før 1. juli 2007. Dette har vært en mindre del av bistanden, og kan på ingen måte forklare As engasjement.

       A var selv klar over at han som revisor i sin næringsvirksomhet trengte autorisasjon for å ta på seg regnskapsoppdrag, og at han derfor ikke kunne gjøre dette. Den skriftlighet som foreligger og As egen opptreden viser, sammen med vitneforklaringene, med sikkerhet at han var klar over at han påtok seg som oppdrag i næring å føre regnskapene.

       Autorisasjonsordningen for regnskapsførere ble innført ved regnskapsførerloven av 18. juni 1993 nr 109. I henhold til § 1 annet ledd kan Finanstilsynet (tidligere Kredittilsynet) ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra autorisasjonsplikten og i tvilstilfelle bestemme om loven skal gjelde. Etter den første autorisasjonsforskriften som ble gitt, 1. desember 1993 nr 1076, var det i kapittel 6 gitt særlige regler om revisorer. I følge § 6-1 jf § 6-2 kunne revisor oppført i Kredittilsynets register drive regnskapsførervirksomhet for andre enn egne revisjonsklienter uten autorisasjon, forutsatt at det ble gitt melding til autorisasjonsmyndigheten før regnskapsførervirksomheten tok til. Denne forskrift ble opphevet ved ny forskrift 8. februar 1999 nr 196. Meldingsordningen ble nå avsluttet, og det ble innført bestemmelser om unntak fra autorisasjonsplikten i kapittel 6. Det eventuelt aktuelle unntak som er påberopt for As tilfelle er § 6-4 om bransjemessig sedvane:

       Meldeplikten etter 1993-forskriften var opphevet før A ble registrert revisor. Alle revisorer måtte nå søke autorisasjon på vanlig måte. Unntaksbestemmelsene i 1999- forskriften er i det vesentlige opphevet ved senere forskriftsendring 1. juli 2006: Næringsdrivende som etter bransjemessig sedvane drev regnskapsførervirksomhet i medhold av § 6-4 måtte avvikle innen 31. desember 2007, og det ble gitt særlige overgangsregler for advokater som driver slik regnskapsføring.

       Lagmannsretten kan ikke se at A faller inn under noen unntaksbestemmelse. Autorisasjonskravet gjelder fullt ut for at han som revisor kan drive regnskapsførervirksomhet. En revisor skal riktignok inneha de nødvendige kunnskaper for å føre regnskap, og mange utfører også slik virksomhet, men ikke i henhold til bransjemessig sedvane og under enhver omstendighet ikke som ledd i annet oppdrag.

       (...)

       A har selv forklart at han var klar over at han måtte ha autorisasjon for å drive regnskapsførervirksomhet. Han har altså ikke oppfattet det slik at han lovlig kunne drive i kraft av unntaksbestemmelser. Finanstilsynet (Kreditttilsynet) har også en helt klar oppfatning av rekkevidden av « bransjemessig sedvane » etter tidligere § 6-4: Dette gjaldt ikke revisorer, men typisk advokater som forretningsførere for klienter, boligbyggelag og lignende.

       Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger grunnlag for å påberope unnskyldelig rettsvillfarelse.

       A blir etter å domfelle for overtredelse av regnskapsførerloven § 14 jf § 1.

       Overtredelse av autorisasjonsplikten er straffesanksjonert med bøter eller fengsel inntil ett år.

       Strafferammen for overtredelse av regnskapsførerloven ble hevet fra fengsel i tre måneder til ett år ved lovendring i 2006. Det er i den forbindelse i Ot.prp.nr.44 (2004-2005) vist til at det er flere hensyn som tilsier at autorisasjonsordningen fungerer tilfredsstillende. Autorisasjonsordningen kan bidra til å hindre økonomisk kriminalitet, sikre faglig minstestandard, bidra til å gi myndigheten godt kontrollgrunnlag og øke allmennhetens tillit til regnskapsførerbransjen. Kredittilsynet viste i høringsuttalelsen til at det foregår ulovlig regnskapsføring, i mange tilfelle forsettlig og i ikke ubetydelig omfang. Departementet la vekt på at den faktiske etterlevelse av regnskapsførerlovens bestemmelser ikke var tilstrekkelig god, og strafferammen ble i samsvar med Kredittilsynets forslag hevet for å gi rom for etterforskning og straffereaksjon. Hensikten er at den straff som fastsettes skal virke både individualpreventivt og allmennpreventivt. Lovgivers signal er at det bør kunne reageres strengt i de tilfelle der det er drevet regnskapsførervirksomhet i et betydelig omfang uten autorisasjon eller med grove regelbrudd.

       As tilfelle hører ikke til den grovere kategori. Det er ikke drevet regnskapsførervirksomhet i betydelig omfang, og det er ikke konstatert grove brudd på regnskapslovgivningen.

       Det er i forelegget bebudet en påstand om bot på 14 000 kroner, og aktor har fastholdt denne påstand. Lagmannsretten finner at en bot i denne størrelsesorden utgjør en passende straff, hensett til forholdets art og As økonomi. Den subsidiære fengselsstraffen utgjør 28 dager.

       A har ikke oppnådd noe bedre resultat ved anken. Han ilegges sakskostnader, samlet 10 000 kroner for tingrett og lagmannsrett, jf straffeprosessloven § 436 jf §§ 437 og 442.

       Dommen er enstemmig.