I proposisjonen foreslår Regjeringen en allmenn lov om samvirkeforetak. Lovforslaget svarer i hovedsak til det tidligere forslaget fra det såkalte Samvirkelovutvalget, avgitt i NOU 2002: 6 Lov om samvirkeforetak, og som etter opplysningene skal ha fått bred og solid støtte fra høringsinstansene.
Et overordnet spørsmål har vært om det er behov for en samvirkelov eller ikke. Etter Justisdepartementets mening er altså svaret ja. Særlig fremheves det at en allmenn samvirkelov kan medvirke til å:
• legge bedre til rette for samvirkeorganisering,
• sikre egenarten til samvirkeformen,
• sette samvirkeformen og den sosiale økonomi på dagsordenen,
• endre holdningr til samvirkeorganisering og gi samvirkeformen et statusløft.
Departementet sier videre at i en tid da samfunnet blir stadig mer komplekst, er det behov for et mangfold av organisasjonsformer som kan dekke de ulike ønsker og behov. I så henseende kan samvirkeformen, med sin demokratiske, brukerdeltagende og inkluderende karakter, spille en viktig rolle. Departementet mener således at myndighetene gjennom lovgivningen bør legge til rette for samvirkeorganisering på samme måte som man gjennom selskapslovgivningen har lagt til rette for organisering av kapitalselskap, for på dette viset å la samvirkeformen fremstå som et reelt alternativ for organisering av økonomisk virksomhet.
Etter departementets syn vil en samvirkelov innebære et bedre, klarere og mer tilgjengelig regelverk for samvirkeforetakene, samtidig som lovreguleringen kan gjøre samvirkeformen bedre kjent og dermed også tatt mer i bruk. Det siste er tydeligvis et ønske, noe departementet illustrerer ved å trekke frem at en lovregulering f.eks. kan gjøre det enklere å stifte foreldreeide barnehager på samvirkebasis.
Bakgrunnen for å fremme loven, herunder de fordelene som departementet ser, kan leses mer om om i proposisjonens kapittel 3.
I kapittel 4 drøfter departementet noen lovtekniske spørsmål. Det er for det første spørsmålet om det bør utformes én samvirkelov, eller om det bør utformes en lov for de store samvirkeforetakene og en for de små. Slik Justisdepartementet ser det, er det mulig å utforme en felles lov som er oversiktlig og lett å lese, og som dekker reguleringsbehovet til både de små og store foretakene. Departementet har derfor utarbeidet forslag til én felles samvirkelov.
For det andre drøfter departementet spørsmålet om i hvilken grad loven bør kunne fravikes. Her mener departementet det er viktig å ta vare på og styrke mangfoldet innen samvirkesektoren. En samvirkelov bør derfor ikke legge unødige bånd på virksomhetene. I samsvar med dette er det ved utformingen av lovforslaget lagt stor vekt på å ikke redusere fleksibiliteten til foretakene i større grad enn det som er nødvendig for å ivareta mindretallsinteresser, tredjepersonsinteresser og egenarten til samvirkeformen.
For det tredje drøfter man i hvilken grad samvirkeloven bør utformes etter mønster av annen selskapslovgiving, særlig aksjeloven. Om dette mener departementet det er en fordel å bygge på den eksisterende selskapslovgivingen, men understreker samtidig at det overordnete formålet med loven er å regulere samvirkeforetakene på en god måte og å ta vare på egenarten til samvirkeformen. Derfor er løsninger i selskapslovene bare brukt i den utstrekning det ikke er trekk ved samvirkeformen som tilsier andre og særlige løsninger for dem.
En viktig del av lovarbeidet har vært å utforme en rettslig definisjon av samvirkeforetak. Departementet har i likhet med Samvirkelovutvalget lagt vekt på at definisjonen må peke på særtrekk ved organisasjonsformen, samtidig som den må gi samvirkebegrepet en naturlig ramme. En legaldefinisjon må dessuten være klar og presis, siden den vil være avgjørende for hva slags sammenslutninger som blir omfattet av loven. Det blir gjort nærmere greie for innholdet i definisjonen i kapittel 5 og i særmerknaden til § 1 i lovforslaget.
Departementet har videre i kapittel 6 tatt til orde for regler som innebærer at samvirkeforetak skal kunne stiftes på en enkel og billig måte, samtidig som interessene til kreditorene blir i varetatt i rimelig grad.
I kapittel 7 drøfter departementet hva slags regler som skal gjelde i forholdet mellom medlem og foretak. Lovforslaget styrker prinsippet om frivillig og åpent medlemskap og knesetter prinsippet om at foretaket må behandle alle medlemmer likt (likhetsprinsippet). Lovforslaget fastsetter ellers at et medlemskap i et samvirkeforetak som utgangspunkt ikke kan gå over til et nytt medlem. Departementet har likevel åpnet for at foretaket i sine vedtekter kan bestemme at medlemskap skal kunne gå over med samtykke fra styret, daglig leder eller andre. Et medlem kan stenges ute fra foretaket dersom medlemmet har krenket foretaket ved vesentleg mislighold eller når tungtveiende grunner ellers tilsier utestenging. Departementet har ikke fremmet forslag om andre sanksjoner ved mislighold fra medlemmene sin side, men dette kan fastsettes i vedtektene. Mislighold fra foretakets side kan gi medlemmene rett til å melde seg ut av foretaket med umiddelbar virkning og medføre visse økonomiske rettigheter overfor foretaket. Lovforslaget åpner i tillegg for at et medlem kan kreve utløsing ved dom, men terskelen for dette er høy.
Kapittel 8 handler om økonomiforhold i samvirkeforetak. Dette omfatter både spørsmålet om kapitalvern og spørsmålet om finansiering av samvirkeforetak. Departementet finner det viktig med regler som sikrer et forsvarlig kapitalvern, både av hensyn til kreditorene og av hensyn til medlemmene. Bærebjelken i kapitalvernreglene er etter lovforslaget et krav om at foretaket alltid skal ha en forsvarlig egenkapital. Dette kravet er supplert med handleplikt for styret dersom kapitalen blir lavere enn det som er forsvarlig. Lovforslaget bygger ikke på skillet mellom ”fri” og ”bundet” egenkapital, slik det er i aksjelovgivningen. Departementet har dessuten ikke foreslått å innføre krav om minimumskapital i sammenheng med stiftelsen av foretaket. Lovforslaget inneholder heller ikke nærmere regler om etterfølgende kapitaldannelse i form av pliktig reservefond eller andre tvingende regler av lignende slag.
Kapitaloppbyggingen i samvirkeforetak skjer i dag hovedsakelig gjennom innskudd fra medlemmene, tilbakeholdt årsoverskudd, spareordninger for medlemmene og gjennom ekstern lånekapital. Departementet har i likhet med utvalget kommet til at en lov om samvirkeforetak ikke bør åpne for ordninger som gjør det enklere å hente inn ekstern kapital. I følge proposisjonen kan ekstern risikokapital trolig være godt egnet til å skaffe nødvendig kapital til en del samvirkeforetak, men at det kan skape uheldige spenninger mellom ”brukerhensyn” og ”kapitalhensyn”. En slik ordning kan også være problematisk i forhold til samvirkeprinsippene. Departementet legger også vekt på at ingen av høringsinstansene har tatt til orde for å etablere ordninger som gjør at samvirkeforetakene skal kunne hente inn ekstern risikokapital. Etter departementets oppfatning bør derfor selvfinansiering fremdeles være den primære kapitalkilden for samvirkeforetakene. Det menes videre at dagens ordninger med medlemsinnskudd, konsolidering av årsoverskudd, spareordninger og ekstern lånekapital i stor grad tilfredsstiller samvirkeforetakenes normale kapitalbehov.
Departementet foreslår imidlertid å åpne for alternativ bruk av den delen av årsoverskuddet som kan deles ut til medlemmene på grunnlag av omsetning med foretaket (”etterbetaling”). Midler som kan deles ut i form av etterbetaling, kan etter forslaget i stedet settes av til etterbetalingsfond (kollektiv egenkapital) eller medlemskapitalkonti (individualisert egenkapital). Hovedformålet med ordningene er at medlemmene ikke skal kjenne seg tvungne til å ta ut årsoverskuddet direkte for å unngå at det blir en del av den allmenne egenkapitalen som medlemmene ikke har tilgang på.
I kapittel 9 drøftes regler om organisering og ledelse av samvirkeforetak. Her foreslår departementet regler som bygger på tilsvarande regler i aksjelovgivningen, men det er gjort enkelte endringer blant annet for å ivareta særtrekk ved samvirkeformen. Noen av reglene i lovforslaget skiller seg også fra aksjelovgivningen på grunn av ønske om å fastsette en lov med stor grad av vedtektsfrihet. Lovforslaget slår fast hovedregelen om én stemme for hvert medlem. Det har også regler om representasjon for de ansatte i styret. Videre fremmer departementet forslag om et krav om kjønnsrepresentasjon i styrene i samvirkeforetak som har flere enn 1000 medlemmer, jf. kapittel 10.
Kapittel 11 dreier seg om revisjon. Etter gjeldende rett har et samvirkeforetak eller en økonomisk forening med samlede driftsinntekter på minst fem millioner kroner revisjonsplikt.Justisdepartementet kan ikke se at det er behov for å endre gjeldende regler om revisjonsplikt for samvirkeforetak. Departementet finner heller ikke grunn til å fravike regelen i revisorloven § 2-2 om at årsregnskapet til revisjonspliktige foretak skal revideres av minst én registrert eller statsautorisert revisor.
I kapittel 12 drøftes det om det er behov for særlige regler for samvirkeforetak som inngår i foretaksgrupper. I samvirkeforhold er det to typer foretaksgrupper som er aktuelle; føderativt samvirke og konsern. Karakteristisk for et føderativt samvirke er at samvirkeforetak på lavere nivå (primærsamvirke) er medlemmer i et samvirkeforetak på høyere nivå (sekundærsamvirket), som de i prinsippet eier og styrer. Her fremholdes det at regler om konsern og føderativt samvirke kan medvirke til en tjenlig organisering og drift av større samvirkevirksomheter, eksempelvis gjennom regler som åpner for en friere kapitalflyt enn det som gjelder ellers. Reglene kan også være med på å sikre egenarten til samvirkeformen, særlig gjennom reguleringen av føderative samvirke. Departementet mener videre at det – så langt det lar seg gjøre – bør gjelde like regler for føderative samvirke og konsern, ut fra at man finner det viktig at føderativt samvirke og konsern fremstår som to likeverdige alternativer.
Etter departementets syn er det videre behov for å legge bedre til rette for omorganiseringsprosesser i samvirkeforhold, jf. kapittel 13. Man har derfor kommet til at samvirkeloven bør inneholde regler om fusjon, fisjon og omdanning som bygger på et prinsipp om kontinuitet i de rettslige posisjonene til det overdragende foretaket (kontinuitetsprinsippet). Disse kapitlene i lovforslaget er utformet etter mønster fra de tilsvarende kapitlene i aksje- og allmennaksjeloven, men inneholder en rekke justeringer i lys av særtrekk ved samvirkeformen. En forskjell er for eksempel at det i visse tilfeller vil være krav om godkjenning fra Stiftelsestilsynet. Slik vil det være der fusjonen, fisjonen eller omdanningen innebærer at medlemmene får krav på en større andel av nettoformuen ved oppløsning. Reglene om vederlag til medlemmene i det overdragende foretaket er også utformet på en annen måte enn i aksjelovene.
I kapittel 14 drøftes det hva slags regler som bør gjelde ved oppløsning og avvikling av samvirkeforetak. Her er et sentralt spørsmål om loven bør åpne for at nettoformuen ved oppløsning helt eller delvis skal tilfalle medlemmene. Utgangspunktet i loven vil være at gjenværende midler skal gå til samvirkeformål eller allmennyttige formål. Departementet har blant annet lagt vekt på at et forbud mot å fordele nettoformuen på medlemmene, vil innebære et inngrep i vedtektsfriheten etter gjeldende rett. Departementet har også lagt vekt på at utdelinger til medlemmene skal skje i samsvar med samvirkeprinsippene, dvs. etter omsetning. I tråd med dette foreslås således å tillate at nettoformuen ved oppløsning blir fordelt på medlemmene, men bare dersom dette skjer på grunnlag av deres omsetning med foretaket de siste fem årene, eventuelt et annet tidsrom som ikke kan være under ett år. En slik ordning må ha hjemmel i vedtektene.
Kapittel 15 er dedikert diverse. Det blir foreslått regler om erstatningsansvar som bygger på de tilsvarende reglene i boligbyggelagsloven og aksjelovene. Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er reelt behov for å kriminalisere brudd på forutsetningene i samvirkeloven. Slik departementet ser det, er reglene i straffeloven og spesiallovgivingen tilstrekkelige.
Når det gjelder ikrafttredelses- og overgangsregler, går departementet ut fra at en del eksisterende samvirkeforetak kan ha behov for en forholdsvis lang overgangsperiode. Det foreslås derfor en generell overgangsperiode på fem år regnet fra ikrafttredelsen. Ønsker et foretak å bli regulert av loven på et tidligere tidspunkt, kan årsmøtet vedta dette med flertall som for vedtektsendring. For foretak som blir stiftet etter at loven har trådt i kraft, vil loven gjelde fullt ut fra og med stiftelsen.
I tillegg til dette inneholder kapittel 15 en drøftelse av spareordninger i samvirkeforetak, kooperativ organisering innen bank- og finanssektoren og tvisteløsing i samvirkeforhold.
Kapittel 16 omhandler konkurransepolitiske og næringspolitiske spørsmål. Et hovedtema er forholdet mellom allmenn selskapsrettslig lovregulering på den ene siden, og konkurranselovgivning og sektorspesifikk næringslovgivning på den andre. Etter Justisdepartementets syn må den overordnete målsetningen med en samvirkelov være den samme som for de andre selskapslovene; å legge best mulig til rette for dem som ønsker å organisere seg på denne måten og å sikre egenarten til denne organisasjonsformen. Samtidig må en på forsvarlig vis ivareta interessene til kreditorer, ansatte, minoritetsmedlemmer og andre med rettigheter i foretaket. Konkurransepolitiske og særlige næringspolitiske målsetninger kan også være relevante ved utformingen av en samvirkelov, men slike hensyn er sekundære. Denne typen hensyn er, i følge departementet, først og fremst relevante når valget står mellom to løsninger som ut fra samvirkerettslige hensyn har like gode grunner for seg. Her sies utgangspunktet å være at en i samvirkeloven velger den løsningen som virker mest konkurransefremmende, eller som er best i samsvar med særlige, næringspolitiske målsetninger.
I kapittel 17 redegjøres det for de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget, både for private og det offentlige. Det blir særlig gjort rede for de konkurransemessige konsekvensene. I følge analysen til departementet kan lovforslaget ha flere gunstige konkurransemessige effekter og ingen nevneverdige på den negative siden.
Lenke:
Forslag til lovtekst
